Dagliglivet på barnehjemmet i Tiruvallore

Et av utallige kaffestopp i fjellene

Sendt fra min Huawei-mobiltelefon

Er jeg blitt en del av inventaret i India?

Herlige menigheter

Vi har nå hatt 9 møter på 6 dager. Det har vært hektisk og slitsomt, men veldig herlig. På det siste møtet i Kerala var det veldig mange samlet. Thor Ivar preket som aldri før og mange ble møtt av Gud. Mye folk var det også på det siste møtet i Tamil Nadu. Det var over 400 samlet og mange hinduer kom også. Det var en litt mer velutstyrt menighet med bedre lydanlegg og utstyr. De hadde delt ut løpesedler men møteinnbydelse. I annonsen sto det ikke noe om oss, kun at en inder skulle synge. Slik er desverre situasjonen i India nå. De må være forsikte for å ikke provosere myndighetene. Det er ikke like enkelt for de kristne lenger. Om du syns det mangler både navn og detaljer i denne bloggen så er dette årsaken. 

Bildene viser noen av de forskjellige møtene vi har vært på. Det er utrolig hvordan alle menighetene har vært. Alle steder har det vært høylytt lovprisning, Ånden har falt og mennesker har vært åpne for evangeliet. Det har også stort sett vært fulle hus på alle møtene. Bildene viser noen inntrykk.

Et flott bygg og et flott hjem

Sørlendingene i teamet vårt kunne ikke kommet raskt nok til barnehjemmet som nå begynner å bli ferdig. De har rett og slett gjort en fantastisk jobb her nede. Detaljene overlater jeg til dem selv å fortelle på sine hjemmesider, men dette var rett og slett imponerende. Vi vet at jentene har jobbet hardt i flere år og aldri gitt opp sin drøm og nå er det blitt virkelighet. Det menigheten har fått til her er fantastisk. Den grå fargen både utvendig og innvendig gjorde alt så behagelig og delikat ut. 

Barna som bor her kommer fra en forferdelig bakgrunn, men i dette hjemmet utvikler de seg raskt. Tre av barna har nettopp fått toppkarakterer i klassen. De var så stolte. Vi gleder oss med sørlendingene, vi er utrolig stolte av det de har fått til. Snart skal det bygges enda en bygning på området. De ønsker nemlig å ikke ha for mange barn i samme hus. Dette skal nemlig være et skikkelig hjem.

Halve netter

Vi kom til dette hotellet kl 04, sov en halv natt og deretter var det full fart hele dagen. Neste natt måtte vi opp kl 03:15 og dermed var vi litt trøtte som du ser av bildet. Fordelen var imidlertid at prisen da kun blir for «en natt» med måten de regner på her nede. Single rom kostet dermed bare 140 kr for hele oppholdet. Ikke galt selv om det ikke var såpe på rommet.

Saus og poteter, utrolig godt

Såpe og sikkerhetsnål

Noen kom på den glimrende ideen å dra fra Kerala etter søndagens
kvelsmøte. Siden møte varte og rakk og vi også måtte stoppe på en
restaurant før de stengte så kom vi ikke av gårde før ved halv elve
tiden på kvelden. Siden Palani ligger over fem timers kjøring unna så
kom dette til å bli en lang natt. Svette og stappmette satte vi derfor
i den gamle skranglete bussen og rigget oss til så godt vi kunne. Det
å sove i en slik buss på disse veiene er ikke bare helsefarlig, det er
også svært ubehagelig. Jeg sov likevel mesteparten av veien bare
avbrutt av utallige bråe bevegelser pga fartsdumper og andre
hindringer i veien. Nakken føltes ikke godt og jeg tror jeg fikk
"vipplæsj" både her og der.

Da vi endelig kom fram kl 04 på morgenen hadde vår ellers så eminente
reiseleder på dette stedet bestillt trippelrom til Thor Ivar, Danny og
meg. Vi var flere hundre inne i heisen på vei opp til femte etasje.
Bare tre av oss var av arten homo sapiens, de resterende var mygg (jeg
kan desverre ikke det latinske navnet på denne myggarten som stigger
villigere enn Altamyggen i Finnmark). Siden prisen på dette hotellet
er enda lavere enn standarden så følte jeg heller for et singelrom
denne korte natten. Jeg har vanligvis ikke noen problemer med å dele
dobbeltseng med Thor Ivar, men denne natten var han desverre enda
svettere enn meg.

Gleden var derfor stor når jeg klokken hav fem på morgenen gikk inn på
mitt eget private bad for ta en deilig dusj. Mens vannet rant ned over
den svette kroppen min oppdaget jeg til min store fortvilelse at det
hverken var såpe, shampoo eller badesalt på dette rommet. Fortvilet
ruslet jeg våt og naken rundt for å se etter noen såperester før jeg
plutselig kom på at jeg tidligere på dagen hadde kjøpt to engangs
shampodoser som lå nederst i posen med vann.
Yes, tenkte jeg, dette er gutten som har vært på tur før. Akkurat som
jeg ikke har full kontroll liksom. Med den lille forseglede posen i
hånden ser jeg at det står "klipp her" på den lille Dove shampo posen.
Når inderne skriver "klipp her" så mener de nettopp det. Her nyttet
det nemlig ikke med hverken negler eller tenner. Jeg banker, slår,
sparker og hopper på posen, men den er like herlig forseglet. Jeg ser
meg omkring, men her er ikke en eneste skarp gjenstand, dette badet er
som rene glattcellen. Men er man diabetiker med pumpe har man ofte
løsningen. Er det noe jeg alltid har på meg så er det sikkerhetsnåler.
Og en slik spiss klarte ikke Dove posen å stå imot. Jeg stakk febrilsk
huller med mord i blikket og disse hullene klarte ikke den tykke
massen på innsiden å stå imot. Det tøt ut shampo på alle kanter.

Ren, pen og våt var det bare å finne fram håndkledet, ja, hvor er
håndkledene forresten. Jeg på ny ut på en våt vandring rundt i det
lille rommet. Skapet var tomt, kun møllkuler der og badet var kjemisk
rent for tekstiler. Heldigvis hadde jeg det minste håndkledes, som
selges på Jysk, nederst i kofferten. Når klokken nærmet seg fem var
jeg på vei inn i drømmeland, men hvorfor er jeg anpusten når jeg
ligger stille for å sove. Air Condition er på, men den skaper jo ikke
noe oksygen. Ikke en ventil i dette rommet. Heldigvis er det ikke
lenge til jeg må stå opp for å spise frokost. Neste natt blir også
kort. Da skal vi dra kl 03:45 for å rekke et innenriks fly. Welcome to
India!

Møte midt i teplantasjen

Mitt på en teplantasje hvor det var grønne enger på alle sider så gikk vi plutselig inn på en liten sti. Der i blant all de grønne teplantene var det en liten samling av hus og en liten kirke. Det viste seg at jeg hadde vært like ved dette stedet for 16 år siden, jeg kjente nemlig igjen et gammelt kloster som lå på en høyde litt lenger borte. Denne hadde jeg nemlig tatt bilde av i 1998. 

Vi kom oss inn på møtet idet mørket falt på. Vår søster som du ser på bildet forkynte om at "Vi var et tempel for den Hellige Ånd". Etterpå preket jeg litt om den blodsottige kvinne. Det var så trangt at ikke det var mulig å komme fram til forbønn. Vi gikk derfor ned å ba for dem i salen.

Hele det flotte teamet

Vi har vel aldri hatt et så flott og velfungerende team før i India. Her ser du alle samlet og gruppebildet viser fra venstre: Thor Ivar, Israel, Erik, Stian, Monika, Danny, Bjørg, Ann Kristin, Jakob, Ina og Anne Gro.

Nå er det slik at Stian har alt forlatt oss og han er lørdag allerede på flyet på vei hjem. Danny og Thor Ivar skal være borte på søndag for å preke i Maduarai, mens Ina, Anne Gro skal forlate oss midlertidig på søndag morgen. Det er nemlig slik at vi har mange jern i ilden og mange ting skal følges opp og mange vil ha besøk. Derfor splitter vi teamet innimellom. Uansett, dette er en fantastisk gjeng å være sammen med.

Bjørg eldste hvite kvinne på vei ned

Gåtur er ikke vanlig her

Trå på slanger, lang type dette

Thor Ivar koser seg ved teplantasjene

Kaffepause på vei til Kerala fjellene

Ikke enkelt å notere tamilske sanger i kveldsmørket

Korjentene fra hovedmenigheten synger herlig

Ute på landet med traktor som plattform

Etter en rolig dag med litt shopping, blogging og spising så bar det virkelig ut på landsbygda idag. Det var dårlig med strøm der ute så et diesel aggregat ble startet opp og det ga lys til de mange lysrørene. Når vi preket og ropte litt kraftig gikk lyset i takt med forkynnelsen. En traktor var kjørt fram og på hengeren bak traktoren så var det arrangert en plattform som man kunne gå opp på ved hjelp av et par fluktstoler som fungerte som trapp. Mannen som eide huset var på møtet med hele sin familie. Han hadde lånt bort den store plassen foran huset sitt til dette vekkelsesmøtet en sen torsdagskveld. Mange søkte frelse i dette møtet. 

Ville aksjonere, men ble stoppet av lovprisningen

Gårsdagens møte var mer dramatisk enn det vi var klar over. Menigheten ligger i et meget religiøst område og vi er nå inne i en av de viktigste høytidene for hinduene i Tamil Nadu. Mannen som driver butikken på andre siden av gaten hørte jo godt lyden i fra menigheten. Han var religiøs og ringte derfor de religiøse lederne som mobiliserte og stilte opp i mørket på utsiden av lokalet mens vi sang og priste Gud på innsiden. Jeg vet ikke hva de hadde tenkt å gjøre, eller på hvilken måte de hadde tenkt å agere, men dette lokalet ligger altså bare noen hundre meter fra boligen til pastoren som ble brutalt myrdet etter et møte for bare tre måneder siden.

Uansett lyden i ettermøtet i går var meget sterk, flere ble helbredet og lyden av vitnesbyrd om helbredelser og mirakler nådde ut over hele området. De religiøse lederne hadde blitt overrumplet av denne sterke atmosfæren og den sterke lyden, og de hadde derfor trukket seg tilbake uten at vi var klar over noe av dette. Alt virker så fredelig her nede, nattemørket og månen i går var så skjønn og alle folkene vi møter er så hyggelige og mange hinduer kommer og søker forbønn mens de kneler så ydmykt ned. Men under overflaten så ulmer det i dette landet som har fått strengere lover mot de kristne pga framgangen blant de ytterliggående partier. Vi har det så utrolig fint på turen, ingen problemer i det hele tatt. Men som du skjønner så har vi behov for forbønn. Be om at Herren fortsatt beskytter oss og at resten av møtene må fortsette i samme spor som det har begynt. Det vi er med på er meget sterkt og når man har slike møter så er det krefter som reiser seg i mot. Husk oss og våre venner her nede i dine bønner!

-Jeg kan høre tydelig, sier plutselig kvinnen

-Jeg tror ikke jeg opplevd at så mange har blitt frelst på et innendørsmøte i India før, sier Thor Ivar etter møtet. Han ser rimelig sliten ut siden han har bedt for mennesker i lang tid etter møtet sluttet. Hele teamet var med å ba for mennesker, men Thor Ivar som vi må si har en spesiell tjeneste i forbønn var den som holdt på mye lenger enn alle oss andre

En kvinne som hadde en hørselskade stråler opp etter forbønn.
-Jeg kan høre tydelig sier hun og peker på sitt høyre øre. Like etter på går hun opp på plattformen og forteller i mikrofonen hva som nettopp har skjedd.

- En dame hadde harde kuler i nakken, jeg aner ikke hva det var, sier en forundret Thor Ivar til meg når vi har kommet oss inn i bilen. 

-Jeg kjente det var noen harde skorper eller noe, etter jeg hadde bedt så skulle jeg kjenne etter, men jeg fant ikke noe. Jeg tar kvinnens arm og hun kjenner rundt i sin nakke, men finner ikke disse kulene. Noe slikt har jeg aldri opplevd før dette var noe nytt, sier Thor Ivar.

Vi er alle forundret over dette møtet. Dette var sterkt og dette var det første møtet i India. Vi er spent på fortsettelsen.

Teamet i aksjon på første kvelden

Det ble et fantastisk møte denne kvelden. Lokalet var helt fullt og veldig mange hinduer var også kommet. Dette er et meget religiøst område og det har skjedd episoder her, men de kristne er frimodige og forkynner evangeliet. Vi sang og vitnet, og Thor Ivar forkynte om de tommer kar i Joh 2 denne kvelden.

Møtt av klarinett og trommer

Utenfor møtelokalet som ligger en times kjøretur syd for Madurai ble vi mødt av noen lokale musikere som spilte klarinett og trommer idet vi gikk ut av bilen. Der i kveldsmørket ble vi ledet bort til en fullt lokale med klappende og jublende mennesker. Dette er et veldig hinduistisk område og de kristne på denne plassen har det ganske tøfft, men Guds verk går fram og det er mange menigheter i dette området som holder sammen. Den indiske lovsangen lød herlig, dog annerledes enn det vi hører hjemme i Norge.

Lynvisitt hos Nelson

Familien Nelson bor i nærheten av flyplassen i Chennai og vi fant ut at vi hadde ca 45 min til å besøke dem før neste fly skulle gå videre sydover til Madurai. Dermed kom vi inn seks personer med utrolig mange kofferter som skulle pakkes om, klær som skulle skiftes og froksost som skulle fortæres. Vi svirret rundt i huset som en bisverm, fikk oversatt noe til tamil, hilst på diverse kjente og hatt en hyggelig stund sammen med Thara og Nelson og ikke minst sammen med Nelson jr som akkurat har blitt pappa for noen dager siden.

Det var såvidt vi rakk innenriksflyet videre sydover til Madurai og der ble vi møtt av Israel som hadde med seg Ina, Monika og Stian fra sørlandet. De har vært i India noen uker nå og skal være sammen med oss i møtekampanjen her i Sør India. Dermed er vi et herlig team av totalt åtte norske. Bildet viser sørlendingene i sofaen på det fine hotellet i Madurai.

Han er med han er med hvilken trøst...

Men hvor er Thor Ivar?

At vår venn mangler er jo blitt en vane etter hvert. Sist år havnet han på en hybel i Nairobi når han var på vei til India og det er jo ganske godt gjort. I år skulle vi dra sammen, men han er ikke på flybussen. Thor Ivar er nemlig fortsatt hjemme og sliter med å få kommet inn i bilen. All bagasjen hans er imidlertid inne i den forseglede bilen med elektronisk lås, men det er ikke akkurat noen fordel nå. Vi andre er imidlertid trygt på vei og vi håper at vår venn tar oss igjen før vi er langt oppe i de indiske fjell. Heldigvis har vi fortsatt god tid til flyet skal lette og det kan komme godt med.